Finansavisen har i en serie artikler vist hvordan staten sponser tenåringene med fyll og fest. Det kalles grunnstipend. Førti prosent av elevene i videregående skole får utbetalt i snitt nesten femti tusen kroner, fordelt på tre år. Og de trenger jo penger stakkar, så dyrt som de fester.

Mange elever bruker godt over 40 000 hver bare på russetida. Så derfor må nærmere 13 000 rørleggere, hjelpepleiere og kassadamer hjelpe russen med penger.

Hvordan? Jo: En kassadame som tjener 320 000 i året og ikke eier egen bolig, vil betale 78 000 i skatt i året. Staten bruker 1,1 milliarder kroner årlig på grunnstipend til elevene. 12 820 hederlige arbeidsfolk betaler altså all sin skatt for at russen skal gå på fylla med avansert lydutstyr på fullt volum.

Som Jon Hustad sier det i boka Partiguiden: Vi er bortskjemte, vi nordmenn. I boka viser han hvordan samtlige partier er uansvarlige.

Jon Hustad nevner ikke grunnstipendet. Det trenger han ikke. Det er nok av andre politiske dumheter å ta av. Det er mannen min og jeg som utgir Partiguiden fordi vi vil ha en anderledes bok om valget. En bok som viser hvordan norske politikere har mistet forståelsen for pengers verdi.

Meningen med grunnstipendet var opprinnelig å hjelpe elever med så fattige foreldre at de trenger stipend for å gå på videregående skole. I dag kan det gjelde maks fem prosent av samlet studentmasse, så jeg trakk fra 100 millioner i regnestykket over. Resten, de som mottar den resterende milliarden, kan umulig trenge pengene. Og all skatt fa 12 820 arbeidsfolk blir altså en milliard.

Grunnstipendet utgjør gjennomsnittlig 16200 kroner pr. elev, og de går på videregående i tre år, slik at det til sammen blir 48 000 kroner. Og jeg gjentar det utrolige: Hele førti prosent av elevene mottar det. Kristin Halvorsen lovet å endre ordningen ifølge Finansavisen, men hun har ikke gjort det.

Norske politikere bruker penger verre enn fulle sjømenn. Hvilke partier er verst? Det får du vite hvis du leser boka. Du vil bli overrasket over svaret. Du kan kjøpe boka her.

I mens må kassadamer, rørleggere og hjelpepleiere stå tidlig opp om morgenen for å dekke moroa til russen. Allerede i august får neste årskull utbetalt sine 16200 kroner på konto, sånn at de kan spare til en ekstra diger russebuss med et ekstra fett lydanlegg.

Sammen med mannen min Nils Gullak Horvei driver jeg Trolltekst som er en personlig bokhandel og et lite forlag i ett. Vi utgir Partiguiden som er lenket til flere ganger i denne teksten. Vi får altså dekket litt av utgiftene til utgivelsen for hvert salg vi gjør av boka.

Det er ett eneste menneske i hele verden som ikke har lov til å svikte Anders Behring Breivik, og det er hans forsvarer. Som nå svikter ham likevel.

Boka ”Det vi kan stå for” av Geir Lippestad er en merkelig bok. Den er tilsynelatende en hyllest til rettsstaten, men i den samme boka bryter Lippestad med helt sentrale regler i — nettopp ­– den samme rettsstaten.

Først fikk boka massiv positiv pressedekning.  Men så kom reaksjonene. Først ute var Carl Bore i Dagbladet og  Morten Kinander i Aftenposten. Deretter gikk en rekke advokater ut og sa det samme: Geir Lippestad hadde opptrådt uetisk som advokat ved å utgi denne boken. Den siste helgen i april behandlet advokatforeningens styre saken. Møtet endte med at Lippestad har fått tre uker på å forklare seg til foreningen. Saken er altså ikke avsluttet.

Les John Christian Eldens festlige bloggpost om Lippestad-boken: Mitt liv med Arfan Bhatti

Hva er det Lippestad har gjort? Han har skrevet en bok der han gjengir fortrolige samtaler mellom klienten og forsvarerteamet. Han har også gjengitt egne vurderinger på en måte som er nedsettende overfor klienten. Han bryter altså med både taushetsplikten og lojalitetsplikten.

Lippestads regelbrudd har lite å si for Anders Behring Breivik.  Han er forhåpentligvis innesperret på livstid. Men dersom forsvarer-rollen kan tilpasses slik det passer forsvareren, så har vi ikke lenger en rettsstat. Det er nemlig ett eneste menneske i hele verden som ikke kan svikte Anders Behring Breivik. Og det er hans forsvarer. Som altså nå svikter ham likevel. Og kravene til taushet og lojalitet er ikke tidsbestemt. De gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.

Geir Lippestad ble en beundret og respektert person, nettopp fordi han tok det tunge oppdraget å forsvare en mann som hadde begått så store grusomheter. Noen måtte ta jobben med å sette sitt eget omdømme i spill, for å gjøre forsvareroppdraget som hører til i en rettsstat. Lippestad gjorde det.

 Mona Høiness og Tor Erling Staff ut mot Lippestad, les Na24 her.

Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt? Sjelden har vi sett en advokat distansere seg slik fra sin klient underveis. Nå har han også skrevet en bok der han fremhever seg selv på klientens bekostning.

Nettopp i de store og grusomme sakene er det rettsstaten settes på prøve. Det er derfor det er så skuffende å se at Lippestad velger brede vei, å svikte klienten, fremfor den smale sti: Å stå lojalt som forsvarer for Norges mest forhatte mann. Det er faktisk ikke noe unntak i advokatetikken for særlig store saker eller for særlig grusomme klienter.

Men man blir ikke et godt menneske av å snakke mye om etikk. Man blir et godt menneske av å opptre etisk.

Denne saken sto først i Vårt Land tirsdag 30. april.

Ola Borten Moe: Danset han naken?

Samme dag som Elisabeth Skarsbø Moen lanserer sin bok om Ola Borten Moe, ble det holdt en stillferdig boklansering på Litteraturhuset. Jon Wessel-Aas har kommet med boka Jus og sosiale medier.

Loven er lik for alle. Det finnes ikke egne lover for sosiale medier. Enten du skriver en blogg eller redigerer forsida på VG må du forholde deg til både personvernet og ytringsfriheten, forklarte Wessel-Aas. Men jo større nedslagsfelt du har, jo mer skjerpende vil det være for en eventuell erstatning dersom du krenker personvernet i det du skriver. Kunsten er å bruke de reglene vi allerede har også på sosiale medier.

Du kan si mye fælt om et menneske uten at det er ærekrenkende, men ganske lite om folks privatliv før det er ærekrenkende, ifølge Wessel-Aas. “Din forbanna hæstkuk” er i de fleste tilfelle greit, å påstå at den samme hæstkuken har ligget med noen på julebordet kan ofte være et lovbrudd. Fordi det er en påstand om noe som faktisk har skjedd, og som tilhører privatlivets fred, enten det nå er sant eller ikke.

Jon Wessel-Aas: Forklarer jusen.

At Skarsbø Moen mener Borten Moes driv etter makt gjør at han skifter syn alt etter hvor han kan få innflytelse, er helt greit juridisk sett. At hun derimot presenterer en faktapåstand om nakenhet på fyllefest natten før et viktig møte, er mer alvorlig.

Så har Elisabeth Skarsbø Moen brutt loven ved å skrive om Borten Moes nachspiel-ablegøyer? Det dreier seg jo om hans privatliv? Neppe. Skarsbø Moen er nemlig smart nok til å sette historien i riktig “kontekst” som det heter. Hun bruker historien til å si noe av (angivelig) samfunnsmessig betydning, fordi det viser at statsråden mangler dømmekraft.

Elisabeth Skarsbø Moen: Lur forfatter

Dagens juridiske stilling er slik at hvis faktapåstanden er et ledd i en tekst av samfunnsmessig betydning, så er det mye større slingringsmonn for å påstå både det ene og det andre om folk.

Heng med nå: Hvis du bare skriver at “Tone Damli har ligget med X og Y”, så vil du lett kunne bli dømt til erstatning. Hvis du derimot pynter deg men noen intellektuelle fjær og skriver “Tone Damli har ligget med X og Y, og det er dypt problematisk i forhold til hennes bruk av mediene i de og de sammenhengene fordi… etc.”. Ja, da slipper du mye lettere unna med det.

Bloggeren Burmeister, som skrev om Tone Damlis angivelige hopp i halmen, var litt for dum til å pynte seg med en slik intellektuell kontekst. Han bare sa det som han mente det var, uten dikkedarer. Hadde han hatt en master i medievitenskap kunne han lett laget en vakker ramme rundt disse faktaopplysningene, som hadde gjort det vanskeligere for Tone Damli å stoppe bloggen.

Spørsmålet er: Er det andre regler for Jørgen Hattemaker, den ikke altfor analytisk skarpe bloggeren, og Kong Salomo, nemlig kommentariatet, akademikerne og de anerkjente rikssynserne? De som kan kunsten å late som de driver samfunnskritikk, når de egentlig bare forteller fra et nachspiel?

Christian Burmeister: Ikke så lur forfatter

Det er i hvert fall verdt å tenke over. Skarsbø Moen har for øvrig bygget mye av boka si på anonyme kilder, men det er “gode kilder” forteller hun. Hadde en gjennomsnittlig blogger forsikret om det samme, hadde kommentariatet fnyst hånlig og kalt det totalt useriøst.

Jeg skal bruke helgen på å lese boka til Wessel-Aas, for å lære om jus i sosiale medier. Og det jeg egentlig lurer på er om den statsstøttede, så kalt kulturelle bokbransjen nå faktisk er verre enn en gjennomsnittlig kjendis-blogger.

“Jeg pleier å bruke et skikkelig kaffekrus til rødvinen om ettermiddagen,” sa en småbarnsmor til meg, “jeg vil ikke at barna skal se hva jeg drikker.”

Hun var en “rødvinsenke”, som generalsekretær i Actis, Anne-Karin Kolstad kaller det. En rødvinsenke er en skilt kvinne som bor alene med barn, og som alltid har en pappvin på gang. Kvinner drikker stadig mer pappvin nemlig, noe også avisa Vårt Land tar opp i dag.

Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i Actis

Her er intervjuet med Kolstad i TV2 og her er den gode og informative saken i Vårt Land.

Så da passer det å kjøre reprise av “Rødvin er den nye kaffen”, en sak jeg skrev for A-magasinet i 2007 og senere brukte i boka Det glade vanvidd. Er du litt for glad i pappvinen så kos deg med denne:

“I likhet med de fleste karrierekvinner på min alder har jeg et avslappet, men kontrollert forhold til alkohol. Jeg drikker meg aldri full, men unner meg en halv vodka etter Dagsrevyen.

            Dette er selvfølgelig ren og skjær løgn. Jeg liker ikke brennevin, i likhet med de fleste damer på min alder. Nei, vi drikker vin, vi. Vin er akseptert. Vin er Middelhavet, sødme og generell dannelse. Å bære på en polpose årgangsvin er rett og slett et tegn på vellykkethet.

            Alkoholforbruket blant kvinner har økt voldsomt siden 70-tallet. Yrkeskvinner drikker mye mer enn hjemmeværende kvinner, og yrkeskvinner med god råd drikker aller mest, ifølge organisasjonen Actis.

            «Hvem er det som ikke tar et glass vin om kvelden, egentlig?» sa en kollega over kantinebordet forleden. «Jeg mener, hver kveld,» fortsatte hun, «alle gjør vel det?» Total stillhet blant de vellykkede damer. Var det fordi vi var sjokkert? Fordi alle andre enn henne bare drikker skummet melk etter Dagsrevyen? Elller var det fordi vi følte oss truffet? Ikke vet jeg. Men damen hadde berørt et tabu: Hverdagsdrikkingen blant voksne kvinner.

            Alle synes de kan kose seg med et glass vin. Å spise kaker i ensomhet har vi sluttet med. Det er jo patetisk å trøstespise. Vin, derimot, det er kultur!

            «Et glass vin» er det samme som «en kopp kaffe» i gamle dager. Å ta «en kopp kaffe» betyr ikke nøyaktig én kopp. Det betyr å drikke så mye kaffe man har lyst på. Og denne vanen er lett å overføre til vin, særlig dersom man drikker den fra pappkartong. Er det rart vi elsker disse pappkartongene? Ingen kan jo se hvor mye vi drikker. Man oppnår maks fyll og null skyldfølelse. Ett glass vin blir til fem før kvelden er over.

            Men det finnes ingen gratis lunsj. Det finnes ingen daglig rødvinsglede uten spor av avhengighet. På tide å ta fram den gode, gamle gram-vekten, med andre ord. Den vi pleide å bruke når vi var på slankekur.

            Her er forslaget til neste lille mamma-aktivitet: Mor veier vinen fra pappkartongen og skriver opp, hver kveld, hvor mange gram hun har drukket. Så tar hun fram kalkulatoren og regner om til brennevinsekvivalenter. Deretter går hun til speilet og sier til seg selv: «Den siste uken har jeg drukket to helflasker vodka.»”

Det var altså mitt bidrag til debatten. Vei hvor mye du drikker, skriv det daglig opp på et ark på kjøleskapsdøren! Dersom du har tenkt å bli alkoholiker, så er det i hvert fall greit å ha full kontroll på prosessen.

Jeg tror ikke NRK er Arbeiderpartiets Rikskringkasting, slik Carl I. Hagen hevder med sitt uttrykk “ARK”. Men journalistenes politiske holdninger er likevel et problem. Romkvinne-saken er en godt eksempel på det.

Fredag snakket Runar Henriksen Jørstad, journalisten bak romkvinne-reportasjen ut for første gang.”Jeg gikk meg blind”, sa han ifølge fagbladet Journalisten. “Vi var med dem i over to måneder og så hvor vondt de hadde det. Vi gikk i sympatifella og ble sittende fast der.”

Han avviser at han og NRK hadde en politisk agenda i saken. Det tror jeg ham på. Men politikk er ikke bare å ha en villet agenda. Det er også holdninger og følelser overfor ulike grupper. Det er her journaliststanden generelt, ikke bare i NRK men i alle store mediehus, har et problem.

Det er nemlig for lite intern opposisjon i redaksjonene. Det er særlig  i saker som “eies” av den politiske venstresiden at opposisjonen mangler.

Mens Frp-ere typisk vil stille kritiske spørsmål til sympatisaker om romfolk, fordi Frp-ere er harde i justis- og utlendingspolitkk, vil SV-ere og RV-ere mene slike sympatisaker skaper nødvendig balanse. Vi mennesker velger jo også parti i forhold til hvilke grupper vi føler for. En følelsesladet reportasje om formuesskattens ødeleggelser vil møtt sunn motstand i Dagsrevyen, en tilsvarende reportasje om en romkvinne gjorde det ikke.

Det finnes nemlig ikke Frp-ere i Dagsrevyen, dersom de er som andre nyhetsredaksjoner. Dersom kun journalister hadde stemmerett ville ikke Fremskrittspartiet finnes på Stortinget i det hele tatt, til tross for at de har hele 41 mandater på Stortinget. Tallene er fra Frank Aarebrots årlige måling av dette, presentert av fagbladet Journalisten. Disse tallene er fra 2012, og jeg sammenlikner altså med stortingsvalget 2009.

Senterpartiet ville bare ha ett mandat i journalistenes storting, mens de har 11 mandater på Stortinget. Kristelig Folkeparti ville hatt bare ett journalistmandat, mens de har 10 mandater i Stortinget.

Kilde: Journalisten (se lenke i tekst), grafikken er egen.

Derimot ville partiet Rødt, som ikke finnes i dagens Storting overhodet, hatt hele 13 mandater i journalistenes storting. SV ville hatt 23 mandater (mot 11 i dagens storting) og Venstre ville hatt 24 mandater (mot dagens fattige to). De innvandringvennlige partiene ville altså ha en voldsom tyngde i journalistenes storting. Arbeiderpartiet og Høyre er begge større i redaksjonene (hhv. 66 og 41) enn de er i Stortinget (hhv. 64 og 30).

Bildet er altså dels at journalister er mer venstrevridd enn folket, med bare ett parti på høyresiden. Men enda mer er bildet at alle andre opposisjoner enn venstresidens egen opposisjon (RV) enten er vekk eller bitte-bittesmå. Det er dermed ingen journalister i redaksjonene som stiller kritiske spørsmål knyttet til innvandring og justis (Slik en Frp-er ville gjort), om avkristningen av Norge (slik en Krf-er ville gjort) eller til Oslo-dominansen (slik en senterpartist ville gjort).

Vaktsjefen som bestemte at reportasjen skulle sendes, Cecilie Roang Bostad

Romkvinne-saken kom på vaktsjefens bord samme ettermiddag som den ble sendt, hun kjente til at reportasjen manglet sentrale fakta men mente likevel at den var flott og at det ville “komplisere saken” å komme med sannheten.  At kvinnen det gjaldt hadde solgt sin egen 11-årige datter til å bli voldtatt av voksne menn, ikke en, men flere ganger, var bare en av flere graverende fakta som ble utelatt i reportasjen.

Det var en hard diskusjon i redaksjonen før sending. Kanskje hadde opponentene vunnet dersom de bare hadde vært ørlite grann sterkere. Dersom redaksjonen hadde vært sammensatt av folk politisk på linje med nordmenn flest, og ikke på linje med journalistenes storting.

For problemet med journalistenes politiske sympatier er ikke at de driver partipolitikk. For det gjør de ikke. Nei, problemet består i at det ikke tenkes fra mange nok kanter i en redaksjon.

Journalister flest mener de er alt for profesjonelle til å la seg påvirke av egne politiske sympatier. Men der overvurderer de nok seg selv. Vi er alle politiske dyr, og særlig de/vi som er mer enn alminnelig interessert i samfunnsstoff og nyheter.

Runar Henriksen Jørstad gikk i sympatifella. Men hele NRK, og hele norsk presse, går i ensidighetsfella. Hadde jeg ikke vært mot kvotering av alle slag, så skulle jeg foreslått at Frp-ere, Krf-ere og senterpartister skulle kvoteres inn i redaksjonene.

“Kvinner kan ikke lukeparkere.” Hvis jeg kjeder meg på en fest, så kan jeg bare si noe sånt. Det er garantert noen som blir rasende.

Dette er en av kjepphestene mine. Ikke lukeparkering altså, ikke kjønnsforskjeller heller. Nei, kjepphesten er forskjellen på små og store tall, også kalt gruppenivå versus individnivå. Dette MÅ du forstå dersom du skal delta i samfunnsdebatten. Følg med nå:

At kvinner ikke kan lukeparkere er sant på gruppenivå, altså i store tall. Men ikke på individnivå, altså i små tall. Hvis jeg arrangerer en lukeparkeringskonkurranse mellom ti tusen kvinner og ti tusen menn, så er det helt sikkert at mannelaget vinner. Hvorfor? Jo, fordi menn, i store tall, er bedre til å navigere generelt enn kvinner (altså å intuitivt forstå vinkler og avstander). Dette er godt kjent av spesialister innen psykometri, en egen gren innen psykologifaget. Dessuten har menn flere timer bak rattet enn kvinner, som befolkningsgruppe betraktet kjører de rett og slett mere. Så kvinner kan faktisk ikke lukeparkere, i forhold til menn, hvis man ser det hele fra månen, altså i store tall.

Men dersom jeg arrangerer en lukeparkeringskonkurranse mellom en tilfeldig mann og kvinne jeg møter på gata, så er det helt uvisst hvem som vinner. For da er vi på individnivå. Og da kan en kvinne, selvfølgelig, være bedre enn en mann til å lukeparkere. Utfallet av konkurransen er helt uvisst.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi det går snart ikke an å diskutere noe uten at folk hyler opp om “generalisering”. Du generaliserer, sier de anklagende, hvis jeg sier sånne opplagte ting som at “kvinner er mindre konkurranseorientert” eller “menn er mer agressive”. Begge deler er bekreftet av forskere ikke en, men mange titalls ganger.

Det er absolutt forskjell på kvinner og menn nemlig. I de store tall. Men hvorfor blir folk så forbannet av å høre det? Det betyr jo ikke noen begrensing på individet. Da jeg sa at kvinner mangler killerinstinkt, det var i 2004, ble jeg landskjent i løpet av to dager, så utrolig provoserende syntes folk det var. Men det var èn dame som forsto hva jeg mente. Det var Gro Harlem Brundtland. Hun ble spurt av Dagbladet om hva hun mente om dette med killerinstinkt.

” Gutter er mer aggressive, helt fra de er babyer og oppover. Jenter er mer sosiale og opptatt av kontakt med mennesker” sa Gro. “Jeg snakker ikke om enkeltmennesker, men gjennomsnittlig sett er de mer aggressive. Det viser all forskning og faktiske iakttakelser verden over.”

“Men du har nok killerinstinkt?” spurte journalisten. “Vel, jeg har vært et individ med større doser av det, ja,”, svarte Gro.

Var ikke det bra svart? Hun forklarte forskjellen på små og store tall i ett eneste sveip med seg selv som eksempel.

Kvinner og menn er ulike i store tall, i temperament, ferdigheter og interesser. Som individer derimot er vi dønn ulike og det helt uavhengig av biologisk kjønn. Hurra for de tusen forskjellene!

Denne artikkelen sto først på trykk i “Det gode liv”, magasinets mars-nummer.

Påstandene om rasisme mangler enhver dokumentasjon, men preget hele landet i månedsvis.

Tirsdag satt jeg i retten og hørte lydloggene fra da Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. En av dem gjorde skikkelig vondt. Det var Erik Schjenkens makker som beskrev Ali Farah i samtale med AMK (sentralen).

Dagbladets forside 9. august.

Det var en dypt uprofesjonell utskjelling av en pasient. Den har blitt referert tidligere, og rimer godt med vitnebeskrivelsene av at ambulansemannen kalte Farah ”en svin” og liknende.

Men var det rasisme? Jeg hørte ikke så mye som et komma i denne forstemmende lydloggen som kunne tyde på at reaksjonen kom fordi Farah var svart.

Makkeren til Schjenken taklet ikke å få tiss på buksebeina, noe en ambulansemann definitivt bør takle. Han beskrev også publikum som ”masse hippier og greier”. En  uprofesjonell språkbruk som tyder på en uprofesjonell holdning.

Rasisme – hvilken?

Allerede dagen etter hendelsen i Sofienbergparken haglet beskyldningene i pressen om rasisme. Helseminister Sylvia Brustad gikk på banen, som den første av en hel rad politikere som ønsket å stå opp mot rasisme. Men hvor kom nettopp rasismen fra?

Nei, den var bare en påstand, først og fremst fra vitnene i parken og Ali Farahs kjæreste. De beskyldte fra første stund sjåførene for rasisme og bare det.  Hvorfor? Fordi Ali Farah var svart. Og bare derfor. Det var ingenting ellers som kunne tyde på at dette handlet om rasisme. Ingenting i ordbruken, som altså var mildest talt uten kontroll.

Er det slik at hvite nordmenn aldri blir utsatt for ubehøvlede eller uprofesjonelle folk i helsetjenesten? Nei, selvfølgelig ikke. Men det vekker ikke hele landet i moralsk raseri når det skjer.

Dabladets forside 16. august

Hvite nordmenn må, dersom de opplever slikt, bare erkjenne at det handler om folk som har feil jobb og så prøve å få gjort noe med det i etterkant ved å klage til tilsynsmyndighetene.

Hvite folk opplever ikke i slike situasjoner landets statsråder til å gå av skaftet fordi politikerne helt automatisk antar at enhver dårlig behandling av dem har en uetisk og kriminell motivasjon.

Ved å la denne saken utelukkende handle om rasisme ble alle alternative forklaringer glemt. Som for eksempel ren alminnelig udugelighet, noe som bare er mulig når lederne over lar det forekomme.

Denne saken burde endt opp som en tøff diskusjon om utdanning for, utvelgelse og personalpolitikk i ambulansetjenesten. Men ordet ”rasisme” fenger jo så mye mer.

Prisgitt kollegaer og sjefer

Det var Schenkens og makkerens aller første vakt sammen. Den ble skjebnesvanger. Mannen i gata er ikke bare prisgitt sin sjef når det smeller på jobben. Han er også prisgitt sine kolleger.

Men vanligvis blir den lille mann skjermet av pressen. Det sitter i ryggmargen på de fleste journalister at det er makta som skal tas, og kjendisene, ja, også en og annen lege eller direktør, slike anses som ressurssterke. En vanlig fyr derimot, i en lavtlønnsjobb og uten medieerfaring, vil nesten alltid behandles hensynsfullt.

Denne vanlige ryggmargsrefleksen hos journalister sviktet totalt i ambulansesaken. Sjåførene opplevde at både politikere og presse konkluderte med at dette handlet om rasisme, og at det var hovedsaken. Dermed mistet man en annen mulig forklaring av syne: En forklaring knyttet til svakheter i Ullevåls egen personalpolitikk.

Fra første dag regnet politikere og presse rasisme som eneste mulige forklaring fordi feilen var begått mot en svart mann. Rasisme er kriminelt og bør også være det, etter min oppfatning. Derfor er også beskyldningen om det så alvorlige.

Kortslutningen var at dette med nødvendighet handlet om rasisme og den kortslutningen ga enorme konsekvenser for omtalen av ambulansesjåførene. Det gav også noen konsekvenser i det vi ikke fikk: Viktige endringer i utdannings- og ansettelsespolitikk for en bedre ambulansetjeneste.

Dagbladet gikk lengst

Dagbladet gikk lengst, slik Dagbladet gjerne gjør.  I deres forsvar i retten legger de stor vekt på at de bare gjengav det alle andre sa. Vitnene mente jo at dette handlet om rasisme. Det samme gjorde politikerne med Abid Raja i fremste rekke av “jump-to-conclusions”-gjengen.

Dagladet bare ”refererte”. Det er interessant at dette blir brukt så tungt som juridisk argument. Fordi alle andre mente det var rasisme, så er Dagbladet totalt uten skyld, selv om de gikk lengst i å fordreie fakta til fordel for rasismeteorien. Å forsterke trykket ytterligere var ifølge Dagbladet å reise en ”viktig debatt” og det er jo pressens plikt, ikke sant?

Jusen i saken gjelder jo sondringen mellom ytringsfrihet og personvern. Hvis en sak har stor nok almen interesse så kan personvernet ryke. At vitnene mente det var rasisme gjør at Schjenken og kollegaen mistet personvernet, ifølge denne logikken.

For moro skyld spurte jeg en strafferettsadvokat hvordan et slikt argument ville stått seg ved en massevoldtekt. Det er jo også en sak der mange deltar, hisser hverandre opp og mister alle motforestillinger. Omtrent som en middels pressejakt på enkeltpersoner. Hva hvis en av mennene i retten hadde hevdet at ”jeg voldtok jo bare dama fordi alle de andre gjorde det?”

Vel, da hadde det vært skjerpende, svarte advokaten. Fordi i tilllegg til det individuelle ansvaret for hver enkelt voldtekt får man et ansvar for det kollektive, at man ikke protesterte.

Konsekvensen av Dagbladets argumentasjon i retten er at jo flere som sparker en som ligger nede, jo større hjemmel har Dagbladet for å sparke hardest, ved å begynne å dikte: Dagbladet konstaterte at ambulansepersonellet nærmest la igjen en bevisstløs mann med tiss i buksa for å dø – på grunn av hans hudfarve, mens realiteten var at han ble nektet bil fordi han urinerte på personell og bil, og fem minutter kom seg inn i en taxi og til legevakten, der han måtte vente ganske lenge.

Se min forrige sak: Dagbladet i retten

Pressen liker å kalle seg ”vaktbikkje”. En som fortjente uttrykket ”vaktbikkje” ville jo nettopp bringe alternative forklaringer til torgs når inntrykket ble for ensidig.

Erik Schjenken var en vanlig mann. Han har aldri søkt offentlighet og hadde intet apparat til å hjelpe seg da det smalt.

Ytringsfriheten innskrenkes, ifølge jusen, raskere når det er snakk om mannen i gata, nøyaktig slik ryggmargsrefleksen til norske journalister vanligvis fungerer. Vanligvis. Unntatt når offeret er en svart mann. For da har det almen interesse, må vite og da er det fritt fram.

Gjør du en feil overfor en hvit mann så gjør du en feil. Gjør du en feil overfor en svart mann så mister du alt. Det er det dystre perspektivet i ambulansesaken.

Denne bloggposten bygger på lesning av sakens rettslige dokumenter og samtaler med anonyme kilder ansatt i ambulansetjenesten i Oslo, samt tilstedeværelse første dag i Borgarting Lagmannsrett. Der går nå Dagbladets ankesak etter at Erik Schjenken vant en million i erstatning fra Dagbladet i tingretten. Saken i Borgarting avsluttes i slutten av neste uke og dom er ventet om noen uker. Les forrige sak om Dagbladets faktafeil Den er imøtegått av vitner i parken som skriver i Dagbladet i dag torsdag om Sannheten i ambulansesaken.

Sofienbergparken i Oslo

I dag tirsdag starter ankesaken Erik Schjenken mot Dagbladet. Det handler om den store nyhetssaken sommeren 2007.

Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.

Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.

Før dette skjedde følgende: Ambulansefolkene åpnet døren for at Farah skulle få komme inn i bilen. Da åpnet han smekken, dro fram penis og tisset på en av dem, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.

En feilvurdering

Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.

Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.

Etter at ambulansen dro fra stedet ventet ikke Farahs venner på politibilen men fikk fatt i en drosje. Farah gikk selv inn i drosjen og selv ut av den og inn på legevakten, han ble innregistrert der kl. 1734. Så måtte han vente ganske lenge. Først da Farah ble dårligere en drøy time senere, bestilte Legevakten ambulanse for å ta røntgen på Ullevål.

Han ankom Ullevål kl 19.13. Heller ikke der ble alarmen slått med det samme. Etter å ha tatt CT-røntgen ca kl 20.00 ble Farah lagt til observasjon i flere timer. Først ved midtnatt ble han lagt i kunstig koma (respirator) og han ble til slutt operert kl 01.00,

Dagbladet er en stor redaksjon med ressurser til å dobbeltsjekke fakta. Som en del av norsk presse har de en selvpålagt plikt til å formidle sannheten. Likevel holdt de standhaftig liv i en feilaktig fortelling fordi det passet dem.

Djevelen ligger i detaljene

Ifølge Dagbladet lot ambulansesjåførene være å behandle en bevisstløs mann, så utslått at han hadde tisset i buksen. Men han var altså hverken bevisstløs eller hadde tisset i buksen. Djevelen ligger i detaljene. Disse detaljene endret Dagbladet effektivt for å skape et inntrykk av at ambulansesjåførene grovt forsømte å gjøre jobben sin fordi Ali Farah var afrikaner.

Schjenken selv kunne ikke gå ut med sakens faktum på grunn av taushetsplikten. Arbeidsgiveren hadde også gitt ham munnkurv i alle forhold vedrørende saken.

Erik Schjenken ble fordømt av en rekke statsråder og politikere, blant dem Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Manuela Ramin Osmundsen og Erling Lae. Selv om ingen publiserte navnet hans, visste alle han kjente at dette var ham.

Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om han skulle miste jobben. De som forsøkte å nyansere saken ble drapstruet. Schjenken ble tilbudt å flytte på hemmelig adresse med politibeskyttelse. Han ble ute av stand til å arbeide og var ved flere anledninger på randen av selvmord. Samboeren flyttet fra ham. I dag, snart seks år senere, er han sterkt preget av saken.

Advokat Carl Urquieta Bore vant saken for Schjenken i Tingretten og fører denne uken saken i Lagmannsretten.

Schjenken vant i Tingretten

Sommeren 2010 stevnet Erik Schjenken Dagbladet med krav om oppreisning etter ærekrenkelse. Tingretten gav Erik Schjenken fullt medhold og Dagbladet ble dømt til å betale ham èn million kroner i erstatning.

I dommen står det: ”Det er etter norsk rettspraksis uvanlig med oppreisningskrav i en slik størrelsesorden. Preventive hensyn må imidlertid kunne tillegges vekt ved utmålingen, ikke minst hensett til at skadevolderen i denne saken utvilsomt har betalingsevne og ganske åpenbart har tjent penger på oppslagene”. De endte altså på en million kroner i erstatning.

Pressen liker å fremstille seg som samfunnets vaktbikkje. I denne saken var Dagbladet vaktbikkja med rabies.

Sakens konsekvenser for pressen

Dersom Dagbladet taper denne saken, er det fortsatt en viss logikk i pressens selvbilde som noe annet og bedre enn en hvilken som helst blogg. For dersom pressen må betale erstatning når de lyver, betyr det at man kan forvente at de ikke lyver til vanlig.

Dersom Dagbladet vinner saken betyr det at journalister heretter kan skrive hva som helst og at deres arbeid er like mye verdt som et middels skribleri på en dovegg.

Journalister flest bør altså følge saken med interesse, og håpe på at Schjenken vinner enda mer knusende i denne rettsrunden enn i den forrige. De handler ikke bare om Schjenkens ære, men også om journalisters yrkesstolthet.

Les min forrige sak: Document setter Høire-damene på plass